Idag gikk jeg, som jeg har gjort hver kveld i det siste, nedover på ljan for å treffe Findus-katten.
Idag hørte jeg mjauingen hans langt nedi veien, og en god stund før jeg så ham.
Han kjente igjen stemmen min, og kom mot meg.
Han var sulten, og spiste av maten jeg hadde med.
Såret på ryggen hans ser ut til å gro fint, og er ikke åpent lenger.
Han kom helt inntil meg for å spise, og ideg, for aller første gang siden han forsvant, fikk jeg stryke og klappe ham.
Jeg var veldig varsom, men etterhvert som han merket at jeg bare hadde snille hender fikk jeg stryke ham uten at han trakk seg vekk. :)
Så løftet jeg ham opp, og bar ham et stykke oppover veien, i retning huset vårt.
Han var helt rolig, og gjorde ingen motstand. Men så ville han ned, og jeg slapp ham ned. (vil ikke tvinge, bare lære ham, få ham til å huske at jeg er et snillt menneske, i og med at han tydeligvis har hatt noen fæle opplevelser. Dessuten visste jeg at det satt en stor, svart katt oppi svingen......).
Da jeg slapp ham ned gikk kan ikke umiddelbart. Mjauet litt, snuste rundt, kikket på meg....
Så snudde han, og gikk sin "vanlige rute" som jeg vet at han trekker hver dag.
Men jeg føler allikevel at dette var en stor seier.
Virker som han begynner å stole på meg. han virket frisk, men fortsatt ganske utsultet.
Håper dette kan være starten på at jeg en dag kan få ham med meg hjem igjen.